spiff

Spiff sitt liv som gal
2001-12-05 22:36:15 (UTC)

Det lille...

I livet er det alltid ting man setter pris på. For noen er
holder det med å stå opp og kjenne at man fremdeles har
puls. For andre kan ting som å smøre matpakke og kjøre til
jobb være de gleder i livet som gjør at man fortsetter.
For min del er det nok at jeg kjenner meg brydd om. Om jeg
tjener over en halv million i året eller at jeg har verdens
beste jobb (merk...det har jeg ikke, men hvis jeg hadde...)
hadde det ikke hatt noen ting å si for min del. Klart det
hadde bedret livsituasjonen, men en glede - nei.

At man blir strøket i nakken, får en stooor god klem eller
helst et kyss, at "jeg er glad i deg" blir hvisket inn i
øret ditt og et enkelt god natt, sov godt er det siste man
hører før man trer inn i Jon Blunds land...da kan ikke
livet bli bedre.

Kanskje jeg har vanskelig å se at noen utrykker seg på
andre måter enn jeg håper på. Kanskje det hele er min feil
at jeg ikke tar dette enklere. Hva vet vel jeg, jeg bare
vet hva jeg setter pris på i livet. Og gudskjelov er ingen
av oss like - i alle fall så like at det omtrent er en
kopi. Hva gjør man da? Forteller at jeg vil ha det sånn, er
skal man glede seg over det man får? Ikke vet jeg, men det
jeg vet er at man få øynene opp og se.

Ting vil i alle fall alltid forandre seg. Og kanskje vil
jeg også med tiden forandre meg slik at jeg setter mer pris
på det jeg har. Men ikke missforstå. Jeg har verdens
herligste jente liggende ved siden av meg hver kveld. Og
lite aner hun at hver kveld ser jeg henne forsvinne inn i
sin drømme verden. Lite aner hun at jeg gir henne et kyss
og forteller hvor mye jeg elsker henne, før jeg selv venter
på at den lille blå-kledde mannen skal strø sand i mine
øyne. Det var i alle fall det han hadde på seg på barne-tv
hos Tøflus. Ikke det at det tiltaler meg å ha en liten
skjeggebus ventende på at jeg skal legge meg, slik at han
kan strø sand i trynet på meg, men det er vel til det beste
tenker jeg. Han tenker i alle fall på at jeg skal få sove
og skal våkne uthvilt opp igjen.

Den siste tiden har vært veldig tung, til tross for at jeg
har tatt både det ene og andre oppgjøret med meg selv.
Kanskje har det ikke virket slik det skulle, men det har i
alle fall gjordt en innvirkning. Tålmodighet er en dyd har
jeg lært, takket være små meldinger. Og det akter jeg i
alle fall å gjøre. Å vente, men hvor lenge kan jeg vente?

Nei, Vidar...slutt og sutre. Reis deg opp igjen og rop av
full hals slik som før - JEG KAN! Nåja...venter til i
morgen... ellers vekker jeg hele huset og det er jo ikke
noe vits!

Avslutter alltid med at Sirililje er min dyrbare skatt...og
det er hun fortsatt! Elsker deg vennen min...

Klem fra
spiffen!