Venus

Livets verdier..

..hvor går egentlig grensa for hva som er verdifullt og hva
som er verdiløst? Hva skal man oppleve før man lærer seg å
sette pris på det livet man har? Når man har opplevd noe
stort i tragisk eller wake up forstand, skal man da gi mer
blaffen i "spare til senere" opplegget? Eller skal man
tenke langsiktig og ikke leve så mye her og nå??

For 12 år siden begynte jeg å se dobbelt. Den første tanken
som slo meg var at det skjedde fordi jeg var trøtt. Jeg så
jo ikke alt dobbelt, bare det som var lengre unna enn 1-2
meter.

I begynnelsen av juni 1990 fikk jeg beskjed av legen, etter
flere typer undersøkelser at jeg hadde en medfødt
hjernesvulst i venstre temporalregion. Siden jeg lå å sov
når legen kom inn på rommet, oppfattet jeg ikke alt så
raskt, men fikk med meg ordet svulst..det ordet hadde jeg
hørt før.

Jeg måtte altså ta mitt første myndige valg. Skulle jeg si
ja til å bli operert, eller skulle jeg si nei?
Konsekvensene var 50/50. Hvis jeg lot meg operere, kunne
jeg bli frisk, men få noen talevansker - eller jeg kunne
bli grønnsak. Dvs, lenket til rullestol resten av livet, få
store talevansker og måtte ha hjelp til alt. Hvis jeg ikke
lot meg operere, kunne jeg fjerne vannet rundt svulsten
sånn at den kunn vokse mer - og mest sannsynlig ville ha
dødd noen år senere.

Pr dags dato prøver jeg å gjøre det jeg vil, det jeg føler
for når jeg vil eller kan. Det er det derimot ikke alle som
setter pris på. Foreldrene mine mener jeg må tenke mer
langsiktig. Tenke fremover. Jeg skjønner tankegangen dems,
men jeg føler at mine egne erfaringer har lagt for dype
spor til å bare bli oversett.

Selv om det er over 11 år siden jeg ble operert, kjenner
jeg fortsatt fysiske "plager". Ofte nok kjennes det ut som
hullet i hodet fortsatt skrumper inn. Enkleste måten å
forklare på er å si at noen strammer et tau rundt magen på
en. Det er oxo to punkter i hodet som fortsatt er "ømme".
Hvis jeg trykker der, kjennes det ut som laserstråle gå fra
et punkt til et annet..

Med disse erfaringene er det mest riktig for meg å ta livet
som det kommer. Man vet aldri hva som skjer, eller hvor
lenge man har igjen av et friskt liv..

Men hva skal man gjøre med dem som hele tiden skal være
knustfornuftige?? Greit å velge å være snusfornuftig om
sitt eget liv, men det å "pålegge" andre det, uansett hvem
det enn er...er å trekke linja for langt, syns jeg..