L

Snøkrystall
2010-08-16 22:25:19 (UTC)

Nattens moerke lys

Det er ikke alle steder det blir moerkt. Hos jenta blir er
det omvendt. Det er moerkt selv om det er lys. Det er lys
om sommeren, det lys fra stroemmen som ikke har gaatt, og
det er lys i enden av tunnelen som synes paa mobilen idet
noen sier hei.
Heiloen piper ynkelig. Maakene gjoer seg til. Paa tv maler
de bilder av alkoholmisbruk. Havet staar helt uten aa
roere seg. Underlig. Kryper jeg sammen inni meg.

Naturen smyger seg fram. Det er som om den ikke velger.
Piken valgte. Det er som om de synes hun ikke burde, og
det plager henne. Som en uro i et tankekjoer av krav - hun
har laget selv. Hun har laget de selv, for hun eide ingen
aning om hva som maa til for aa leve, for aa vaere et godt
menneske. Mennesker naer, hadde feilet. Jenta hadde ikke
raad til det. Jeg hadde ikke raad til det. Jeg maatte vite
at min innsats ville

vaere tilstrekkelig

til aa redde meg selv

Alternativene var mange, men aldri levedyktige.

Slik naturen smyger, smoeg hun seg fram med stille steg,
sterk stemme, hard kraft og saare taarer. Jeg smyger
fremdeles. Veier, kjenner og foelger naturen. Der
kjaraligheten bor. Jeg titter i speilet og jenta er urolig
og redd. Hun staar i kjaerlighet, hun staar i omsorg, og
hun klarer ikke ta imot. Som smaa draaper etser det mot
huden hennes.

kjaerligheten som etsende draaper

hun har aldri tatt i mot

hun har aldri kjent. For kjaerligheten kan gi irrasjonell
handling, det har jeg ikke raad til. Beina er forankret
naa, det kan ikke endres. Men hvis

jeg bare staar her i nattens moerke lys litt til. Ja,
kanskje vil blendingen gaa vekk. Og energien paa nytt
flyte.... som lys paa boelget vann.




Ad: