L

Snøkrystall
2006-12-14 21:12:54 (UTC)

lykkes med aa feile

Igjen finner jeg ikke brillene mine, saa hvis jeg faar
bedre raad noen gang skal jeg kjoepe meg linser. Imens
myser jeg mot ordene som fingrene forteller meg.

Han har vaert med meg hver eneste gang sia vi moettes
foerste gang. Ogsaa i dag satt han der sammen med meg
gjennom hele eksamen. Innimellom snakket vi sammen, da det
var ting jeg ikke forsto. Han kunne ikke svare, men han
gav meg den styrken jeg trengte for aa fortsette, paa
tross av motstand. For jeg kunne ikke svare. Hverken paa
oppgave 1 eller 2. Da tittet han opp paa meg, sa de ordene
Elin alltid sier. Jeg vet ikke om vi klarte det, men vi
gjorde et tappert forsoek. Lykketrollet og meg selv.
Sammen.

Eksamen over. Jenta tittet ut og opp paa verden igjen. Der
sto JE. I neste sekund klemmes hun flat mot magen hans.
Isteden for aa ramle holder han henne oppe. Holder henne
hardt fast og forteller henne at hun har klart det og hvor
stolt han er. Lille store JE liksom. Han eneste som kan si
hun er vakker blek, og mene det.

Til slutt maa han slippe. Jeg forsvinner og paa veien
plukker jeg med smaating til pakkekalenderen. Vet ikke om
hun synes noe om den, men jeg ville saa gjerne bare.
Gleden av aa gi tror jeg det heter. Det er bare saann jeg
er.

Foer jeg drar jeg hjem trener jeg. Dehydrert og rosa blod
med fettperler, spiser jeg gulroetter. Mest fordi jeg ikke
hadde noe annet. Helt greit. Jenta trenger det. Rense opp
igjen all goerra paa innsia.

Saa omsider er vi altsaa hjemme.

Venter paa en reaksjon.
Stresset
Redselen
Slitenheten
Aleneheten
Jeg vet den kommer. Det gjoer den alltid. En reaksjon. Et
slags sammenbrudd. For deretter aa krype opp paa
overflaten igjen. Imellomtia hviler jeg i et vakuum. Har
en slags kontakt med omverdenen, men ingenting naar
egentlig inn. Ingenting ut. Det er som aa vaere dement.
Man styrer ikke skuta selv, bare ramler ut og inn av livet
naar som helst.

Jenta titter bort paa meg fra vinduet. Marit har du hatt
rett hele tia? Er det naa hun skal lykkes med aa feile?
Stryke,
brikken
som kan slippe henne fri.
Vaere begynnelsen paa noe annet
fremmed
godt
sammen
Jakten paa jentas og mitt livs stoerste droem.
Lykken
som er
vil kjennes som en sval bris mot kald hud.
Sannheten
skyggen
aner ikke hvilken vei jeg skal gaa. Spiller stor musikk i
oerene og er bare bitteliten. Men det er lov innimellom,
aa vaere liten. Det er lov aa si man er redd. Likevel toer
jeg ikke si. Og alt bare vokser. Hva tenker du, du som
aldri forteller meg? Kansje fordi jeg aldri spoer. Men hva
ser du?
Er mulighetene til jenta her jeg er naa eller paa den
andre sia? Og hvor er det i saa fall?

Jeg har det bra. Venner, selv om det har vaert lite tid i
hoest, saa vet jeg de er der. Saapass kontakt har vi. Deg
og dine. Bror og soppen. Selvfoelgelig blir jeg. Eller er
det naa jeg skal be JE ta meg med? Ikke fordi jeg vil, men
fordi jeg vil noe annet. Redd for aa ikke komme videre.
Redd for aa bli fanget i plikter og jobb.
Kilden til lykken
den jeg soeker.
Hvor skal jeg lete?
Er det meg selv jeg mangler?
Kan jeg klare det tror du?

Imens sitter jeg, tom etter eksamen, men med lykketrollet
tittende lurt bort paa meg. Jeg smiler tilbake. Saa enkel
er jeg og saa masse betyr han. Er noekkelen aa stryke paa
eksamen, vennen? Er foerst da jeg slipper fri og vil se
den veien jeg skal velge?
Han svarer ikke. Ber meg bare hvile hodet.
Vakuum.
I vaart eget vakuum
smiler vi
til hverandre.
Rydder jeg leiligheten og oppdager at jeg har parkett paa
gulvet.




Ad: