L

Snøkrystall
2006-11-09 22:48:41 (UTC)

dans med meg alene

Dans med meg alene.

Ikke vaer naer.
Ikke spoer.
Bare se. Lytt. Kjenn min innside. Og stryk meg fra lista.

Kurset i dag var goeyalt. Jeg kjente det med en gang, at
dette vil jeg laere. Dette er min greie. Selv om det ikke
ser saann ut utenpaa, saa er foelelsen der. Den flyter
rundt i hele meg, og med masse oeving vil du se det ogsaa.
Se det utenpaa.

Allerede til soendag faar jeg muligheten til aa vise hva
jeg kan. Men jeg flykter. Jeg har ikke klart aa si det til
deg ennaa, for jeg trenger tid og det hadde vi ikke,
slitne og snart midnatt. Men i morgen...

Imens oever jeg paa hva jeg skal si og hvordan. For jeg
vet at jeg skuffer oss. Men jeg kan ikke noe for det. Jeg
klarer ikke endre.
Omgitt av vegger som vokser idet jeg snakker. Og reiser
jeg meg klemmer de rundt. Vegger og ingen doer. Ja, jeg
ogsaa har spurt meg mye siste uka, om hvor vanskelig det
kan vaere. Men det hele er en kraft jeg ikke har kontroll
over.

Jeg vet jeg kan gjoere en raabra finale ilag med deg. Og
at vi kan oeve til suksess sammen i morgen. Og oeve haaper
jeg vi skal uansett, selv om du maa klare deg alene paa
soendag. Og det gjeor du. Jeg saa deg paa kurset i dag. Du
klarer dette best. Og de vil digge deg slik de gjoer mer
enn noe annet.

En raabra finale ilag med deg uten meg.
Hvorfor?
Ordene...
Jenta kan saa mye og hun digger foelelsen. Hennes verden
er den verden. Men hun kan ikke....kan ikke staa der
framme og bli maalt. For at dere bare skal bekrefte at hun
kunne vaert bedre, eller mer som dere eller mer som deg.
Det gaar ikke. Da blir jeg vekk og det er bare kroppen min
som staar tilbake.

For jeg er bare meg.
Alene.
Hver uke. Alene der framme kryper jeg inn og gir dem den
opplevelsen vi oensker. Paa mine premisser. Med min kropp,
mitt smilehull og mine ord. Aldri er det noen som
evaluerer.
La meg fortsette aa vaere alene.

Paa soendag staar dem i koe. Og jeg foeler jeg maa bevise
at jeg duger. Dem tar fra meg tryggheten i min boble. De
konkurrerer om min oppgave. Oppgaven som bare ble min. Og
som jeg vil.
Men ikke naar de konkurrerer.
For da er jeg ikke lenger alene.

Jeg vet jeg gjoer en dritbra jobb i hverdagen, og det
holder. De andre trenger ikke vite.
Hvorfor er de saa nysgjerrige?
Innimellom foeler jeg at de misliker meg like mye som meg
selv, og da faar man ikke behov for aa vise seg fram.
Henger du med?

Beklager Elin. Dette handler ikke om deg.
Men det er enkelte mennesker som gjoer jenta redd. Jeg vet
ikke hva jeg faar gjort med det. Annet enn aa be dere dra
showet igjennom alene.

I morgen skal jeg i salen. Alene sammen.
Omgitt av veggene som er bare mine. Veggene i min boble.
Jeg skal finne ordene som gjoer at du orker aa lytte. Og
som skuffer saa lite som mulig.
Tror ikke du kan forstaa, selv om jeg skulle saa inderlig
oenske. For da hadde vi kansje klart aa hjelpe meg, hjelpe
meg sammen.

Jeg er saa innmari lei meg.
Proever aa sove.
Proever aa lese.
Men jeg orker ikke.
Alt jeg vil er aa danse.

Dans med meg alene. Jeg og meg selv.

Har du fem minutter?




Ad: