L

Snøkrystall
2006-03-23 20:48:28 (UTC)

ANA

Glede.
Trene uten daarlig samvittighet over at jeg burde ta det
med ro. Maatte. Hadde lovet aa ta timen for deg. Og ville
saa gjerne kjenne kicket.
Glede.
Men saa.
Det kommer aldri.
Jeg smiler. Dem sier dem ikke skjoenner at jeg smiler
saann. Men jeg smiler. Jeg gjoer som jeg har laert.
Likevel skjer det ingenting. Det blir ikke noe kick. For
noen kansje, men ikke inni meg. Ikke noe adrenalin som
bruser.

Gruet meg.
Superbra.
Du er superbra. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli det.
Mangler jeg talent?
Kan jeg egentlig noen gang bli superbra?
Det handler ikke om aa gi opp.
Det handler om talent.

Gruet meg 2.
Spiser mat. Spiser banan. Drikker kaffe. Drikker juice.
Men hvorfor kjenner jeg ikke beina mine?
De er der.
Jeg ser ned. Ser de fargerike taerne mine der nede. Ser at
de beveger seg. Men ingen kontakt med armer og bein. Det
skremmer meg.
Hvorfor har jeg mistet meg selv?
Ustoe.
Verden gynger.

Hvorfor?
Kan ikke si noe. Hun har kreft, hun har mistet faren sin.
Jeg har ikke rett til aa si noe.
Men spoer likevel hvorfor. ¨

Kommer hjem.
ANA.
Ja, i posten ligger svaret.
Inni meg er det masse ANA.
Jeg vil ikke.
Vil ikke ha ANA.
Jeg er redd ogsaa foeler jeg at jeg ikke har rett til aa
si noe.
Innmari redd.
ANA.
Ser ned paa taerne igjen. Men de bare er der.
Hvorfor?

Jo, ANA har angripet henne.
Hele jenta.
Hvem skal redde henne?
Taarene renner.
Lei seg.
Redd.
Hvorfor?




Ad: