L

Snøkrystall
2005-11-23 17:06:06 (UTC)

en vakker sommerfugl

Geir sender meg melding og ønsker meg god tur.
Så snill du er, Geir. Jeg kjenner alltid hvordan du bryr
deg. Tusen takk. Du betyr masse for meg.

Halv syv kommer morfar.
Reiser da.
Reiser.
Ikke alene.
Jeg har aldri vært der før, men er ikke redd. Sammen med
dere er jeg ikke redd. Eller nå lyver jeg igjen. Er redd
for alle spørsmålene. Redd for å bli sett. Bli sett så
tett innpå. Det skremmer meg. Kommer du for nær meg vil
jeg mest sannsynlig dytte deg bort, i redsel for at du
skal avvise meg og forlate meg.
Redd.
Hvorfor må jeg alltid være redd?
Bror sier det blir bra.
Og jeg gleder meg.
Gleder meg til noe jeg ikke vet hva er.
Men stoler på Elin.
Det vil bli bra.
Det er trygt å glede seg.

Legen i dag.
Et virus og en diagnose.
Syk.
Sover nå.
Bare sover.
Må pakke. Bagasje. Et skall og ingen vet hva som er inni.
Ikke jeg heller. Og etter jeg har pakket har jeg sikkert
glemt tusen ting om ligger rundt på rare plasser.
Men jeg har søte støvler og et stort skjerf.
Rosa veske og et pass slik at jeg kommer inn i et annet
land.

Redd.
Kvalm.
Kalde hender. Kalde føtter. Det er sykdommen som gjør det.
Håp.
Glede.
Smil.
Vi reiser snart nå.
Selvfølgelig gleder jeg meg.
Skulle bare ønske jeg klarte å kjenne på den gleden.
Kjenne sommerfugler i alle mulige farger.
La de fylle kroppen min. La det krible slik at jeg smiler
evig.
Men så.
Jeg kommer aldri til å bli en vakker sommerfugl. Kommer
aldri til å føle meg velkommen og ønsket. Men jeg lengter.

Ja, selvfølgelig gleder jeg meg.





Ad: