L

Snøkrystall
2005-11-19 14:07:08 (UTC)

morfar. Ikke gå, morfar.

Våkner tidlig.
Har jeg sovet?
Ser på meg selv. Kansje sovet litt. Husker ikke.
Vasker klær.
Hører på musikk.
Trenger ikke se ut, sola har allerede vist seg inne. Ser
solstrålene lyse opp blant hybelkaninene.

Tar en en dusj. Lenge nok til at føttene blir varme igjen.

Tenner en røyk.
Går på senteret.
Belte av gull.
Veske i rosa.
Så ringer du, Maria. Jeg vet du gruer deg til mandag. Og
hadde jeg ikke vært "syk" i 2 dager nå, så kunne jeg være
med deg. Men det går ikke. Kan ikke være "syk" på mandag
også. Egentlig vil jeg holde deg i hånda. Være der for
deg, slik jeg lovet jeg skulle.
Jeg vet du er redd, uansett hvem du har rundt deg, uansett
hva jeg sier. Men jeg skulle så gjerne fulgt deg igjennom
redselen. La deg knuse hånda mi, eller slå øyet mitt
blått. Hva som helst. Bare det fikk deg til å føle deg
litt mindre redd. For vi vet begge to, hvor vond redselen
er.
Vi avslutter samtalen.
Tenner en røyk.

En som trener hos meg ser meg, hun følger etter meg med
blikket. Jeg hilser. Men kan ikke snakke. Jeg er ikke på
jobb. La meg være.

Sølvi. Treffer Sølvi. Jeg har engel-jakke på. Sølvi liker
den.

Så ser han meg. Han ser MEG. Det er morfar. Og i det jeg
samler alt forsvaret i meg, bryter han muren ned. Han vet.
Han vet at jeg snart ikke har noe sted å bo. Han vet at
jeg hoppet av i Drammen. At jeg ikke var sterk nok. Og
akkurat som deg Elin, ser han. Ser at jeg er bleik. At jeg
ikke sover om nettene. At jeg ikke svelger den maten jeg
skal.
Han stiller ingen spørsmål, han bare tråkker inn i min
verden. Det gjør vondt. Men likevel. Han får meg til å
smile. Smile helt fra magen, opp gjennom halsen og ut på
leppene. Ja, smile sånn på ordentlig.

Ikke gå.
Vær så snill, ikke gå.





Ad: