L

Snøkrystall
2005-09-18 18:16:04 (UTC)

Jeg stikker før deg, Richard

Du krever ingenting av meg vennen. Absolutt ingenting.
Annet enn at du skal kunne stole på meg.

Men jeg er så lukket.

Du prater i vei, og jeg sier ingenting. Jeg snakker masse
hele tiden. Og du kommenterer faktisk det.

Men jeg snakker aldri om innsia.
Og det er den du er på jakt etter.
Det oppleves som truende. Du kan hate meg, du kan stikke
av. Men det som skjedde, er at jeg stikker av før deg.
Denne gangen også.

Det er så mye du ikke veit vennen. Og jeg vil ikke la deg
vite. Det er en mur omkring meg, der du aldri får komme
innenfor. Det er innmari synd. Jeg synes det jeg også.
Skulle så inderlig ønske at ting var annerledes. Men det
er de ikke.

Det blir jeg som stikker av.

Inni meg Richard.
Der er en hel verden av kaos. Jeg prøver å få orden på
den. Foreløpig har jeg samlet alt sammen i en eske, og
lever ved siden av.
Jeg har det veldig bra nå. Og alt som kan forstyrre
skremmer meg.

Jeg er redd hele tiden.
Redd for å knytte meg til mennesker. Fordi jeg ikke takler
å miste dem. Jeg vet det er en risiko man må ta, men jeg
klarer ikke alltid. Ting tar tid. Og det har ikke vi. Du
kommer, for så å reise igjen like etterpå.

Jeg har knyttet meg til Janne og til Elin de siste par
årene. Og hele tida er jeg redd for å miste dem. Men de
vet det. De gav seg aldri og isen rundt hjertet mitt er
smeltet. Jeg føler meg naken. Men de vet, og gir meg
stadige bekreftelser på at de er der. Og jeg prøver så
godt jeg kan.

Hele tiden lytter jeg.

Det var så lenge sia jeg hadde sett deg nå, vennen. Og da
blir det vanskelig. Du opptrer som om du kjenner meg. Som
om vi er venner. Og vi er det. Var i hvert fall.
Men jeg trenger tid.
Og det fikk jeg ikke.
Det var ikke mulig.
Og da stikker jeg av.
Selv om det egentlig ikke er det jeg vil.

Inni hodet mitt er det fullt av mareritt. Jeg har opplevd
så mye feil, som jeg ikke visste var feil...før det var
forsent.
Men dem hjelper meg, så da var det kansje ikke forsent
likevel.
Men jeg har masse arr på innsia, og nå må disse få tid til
å gro.

Hver dag blir jeg minnet på smerten i huden fra moren vår
sin håndflate, hver dag blir jeg minnet på smerten i
hjertet skapt idet vi hver eneste dag fikk kritikk. Aldri
kjærlighet. Aldri ble vi tatt på. Aldri var jeg bra nok.
Aldri ble jeg sett.
Det er kansje det verste. At vi ikke ble sett. Det eneste
hun så var feilene vi gjorde. Og da noen rundt meg
plutselig begynte å se meg, ble jeg skremt.

Men dem gav meg så mye kjærlighet, at jeg ikke er i stand
til å stikke av.
For to år siden begynte jeg å gå i lære. Alt sammen må jeg
lære på nytt. Ting tar tid.
Det er en lang vei å gå. Og hele tiden går jeg på ukjente
stier. Uten å vite om jeg skal ta til høyre eller venstre.

Du har vært en fantastisk venn de siste 5 årene selv om du
har bodd langt borte.
Jeg har aldri latt deg komme på innsia, og det vil
antakeligvis ikke skje heller.

Ikke krever jeg at du skal fortsette å være i livet mitt.
Jeg krever ingenting av deg.
Du er en utrolig flott person, Richard. Og jeg beklager at
jeg skuffet deg.

Dersom du ikke blir å finne lenger, så ønsker jeg deg all
lykke til videre. Du vil nå langt.

Glad i deg....alltid.

Hjerteklem***




Ad: