L

Snøkrystall
2005-06-10 20:21:45 (UTC)

Midt i mellom.

Jeg er midt imellom. Og snart er det over. Men skal være
midt i mellom noen dager til. Du forteller meg at jeg er
en sikker vinner. At det er bra jobba.

I natt sov jenta ingenting.
Så dro hun for å gjøre oppgaven sin.
Deretter var det kantina.

Elin ringer.
Hun spør; "Har du bare trent den ene timen du hadde på
onsdag?"
Jeg husker ikke når du så meg sist. Kjenner magen krøller.
Og jeg skjønner at jeg ikke skal rett hjem og sove likevel.

Jenta drar på trening.
Alene i salen.
Først en gammel steppuls. Så en gammel høypuls som Eln
laget. Jenta digget den da. Hun digger den nå. Hun tar
alle de spensthoppene som Elin ville bedt henne ta, dersom
det var time.

Men når hun kommer hjem....det er fremdeles like mye av
jenta. Jeg også hater henne, Elin.
Og vet du hva?

Først må jeg bare vise at jeg kan klare det.
Så derfor må jeg fullføre fra midt i mellom til at det er
over.
Leser i boka.
Leser hele tiden.
Likevel spiller det ingen rolle. Det er slutt. Det er
snart over.
For dem tar fra meg tida til trening, og det kan jeg ikke
la skje.
Det er eneste stedet jeg kan koble av. Eneste stedet det
er okki å være alene. Jeg legger igjen alt utenfor før jeg
går inn. Den verden der inne, jeg kan ikke leve uten. Og
kroppen min kan heller ikke.
Ser du alle arrene?
Ser du en stor mage? For den er bare stor. Ikke gravid. En
gravid mage er vakker.
Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bare lyst
til å sitte et trygt sted. La tårene trille.

Jenta er midt i mellom.
La det bli over.
Men dem vil fortsette å ta treningen fra henne.
Får ikke puste.
Denne intense smerten.
I taket lyser stjernene.

Du holder meg stadig hardt fast Elin.
Innimellom skulle jeg ønske dere slapp meg. Lot meg falle.
At dere glemmer meg. La meg stikke av. Jeg er ikke
ulykkelig. Jeg er sliten. Jeg er redd.
Slipper du?




Ad: