L

Snøkrystall
2005-02-27 19:55:11 (UTC)

Noen hemmeligheter blir med i graven

Jeg blir fortvilet i det jeg får høre det jeg trodde var
sannheten. At faren min har ei annen dame også. Ei som gir
han alt det som kona skulle ha gitt.
Jeg tar det opp i et råd, og finner ut at jeg ikke skal si
noe til brødrene mine. Jeg skal ikke ta det opp med faren
min. Det kan bare være som det er. Egentlig skulle jeg
ønske han flytta sammen med henne. Men jeg kan ikke ønske
det likevel. For da vil mora mi dø. Hun vil ikke klare
seg.
Og uansett hvem det gjelder, så ønsker man ikke et annet
menneske vondt. Man vil ikke se et annet menneske gå til
grunne.

Jeg shopper.
Jeg snakker ut med Marit og gråter hos henne.
Jeg snakker med Janne.
Jeg snakker med Elin. Hun lar meg bli med til Maria. Vi
drar dit.

Maria har laget verdens nydeligste kinamat. Den smaker
fantastisk. Jeg drikker rødvin. For mye rødvin. Jeg
drikker baileys og kaffe. Jeg koser meg. Sier ikke så mye.
Men føler meg trygg. Det var akkurat de menneskene jeg
ønsket å dele denne kvelden med.

Så plutselig forsvinner Elin.
Det er en diskusjon.
Geir stikker like etter.
Jeg blir bare redd. Liker ikke krangling. Og klarer det
enda dårligere når jeg har drukket.

Og i det Elin forsvinner, blir tryggheten borte.
Jeg er fremmed i et fremmed hus.
Jeg kjenner ikke menneskene som bor der.
Alt jeg kjenner er angsten.
Redselen.
Og akkurat da vil jeg være på Kjeller isteden. Men det er
jeg ikke.

Morten viser meg badet. Jeg legger meg på gulvet i
fosterstilling. Redd, men genseren var genial Janne. Den
blå. Jeg tar på meg hetta. Jeg trer tommelene inni, slik
at den dekker halvparten av hendene også.
Den dekker mest mulig av meg, og jeg kjenner meg litt
tryggere.
Det hjelper litt. Jeg tenker på brodern, fjolletrollet
mitt. Tenker på Marianne og Janne når de smiler til meg.
Men det jeg føler, er hele tiden at Elin ikke er der.
At jeg er redd.
Da ligger jeg alltid på gulvet.
Maria kommer. Hun lar meg ligge der. Jeg vet ikke hvorfor,
men jeg sier ikke at hun skal gå. Jeg vil ha henne der.
Gir hun trygghet? Kan jeg stole på henne? Jeg kjenner
henner ikke.
Men føler at vi har noe felles.
Vet ikke hva.
Men da jeg ligger der på badet, forteller hun. Jeg skriver
det på neste side. Vår hemmelighet.

Noen hemmeligheter blir med i graven.
Det gjør den med faren min og Margrethe.

Masse rødvin i går.
I dag sto vi der alle sammen.
Maria, Elin og meg.
Trøtte. Men ivrige på å trene. Og Elin kjører to veldig
bra timer. Hun instruerte veldig bra. Og det er det jeg
fokuserte på. For jeg skal lære. Lære å bli flinkere. Og
snart er det dobbelpuls.




Ad: