L

Snøkrystall
2005-01-31 18:10:08 (UTC)

Akkurat nå har du SO

Jeg har akkurat kommet hjem.
Og akkurat nå har du SO.
Snart er det håndball.

Det er kaldt ute.
Blåser.
Det lyser rødt.
Venter på banen.
Tårene renner nedover kinnene hennes.
Sitter i trappa.
Hun glemmer hvor kald den er.
Hun glemmer at hun ikke er alene.
Tårene bare renner.
Utslitt.
Kjenner ikke.
Brenner ikke.
Orker ikke.
Hun vet ikke hva hun skal gjøre.
Redd.
Hun klarer ikke mer.
Finner ikke energi.
Men hun vil så gjerne.
Så blir lyset grønt.
Hun tørker tårene.
Banen kommer.

Jeg ligger i sofan.
Orker ikke leve mer jeg. Det er sånn det føles. Jeg er så
sinnsykt vanvittig sliten. Vet ikke hvorfor. Alt jeg vet
er at det er mandag. At de har en plan for 119 alle dagene
som kommer. Jeg har nettopp det nummeret. 119 er meg.

Tenkte faktisk på en lunsj med faren min. Vet ikke
hvorfor. Jeg sender en melding. Han sier han ikke vil. Og
det er virkelig helt i orden. Vil ikke jeg heller.

I morgen har jeg evaluering.
På jobben. Etter å ha sittet time ut og time inn på skolen
som nr 119. Så skal jeg på jobb. Være full av energi og
smile masse masse.
Sjelen min skjelver.
Hjertet er omgitt av is.
Og ytterst er det et skall.
Aller ytterst enda flere skall.
Skall med nerver.
Det er Elin som kommer og jeg kan ikke være redd da. Skal
ikke. Vil ikke. Men så er jeg redd likevel. Sliten. Redd.
Ikke til stede.

Elin spør om jeg tenker mye på hva andre vil si. Og det
gjør jeg. Elin sier mange er sånn når man er ung. Jeg
lurer på når jeg ikke er ung lenger.

På senteret treffer jeg farmor. Ikke moren til faren min.
Men moren til faren til Mads. Hun som synes jeg har så
fine tenner. Hun digger smilet mitt. Jeg skjønner ikke.
Spiller ingen rolle. Farmor er super koselig. Sprek. Over
80 år. Hun gløder. Også er hun så innmari tilstede. Hun er
farmor.
Min egen farmor er dement. Hun kjenner meg igjen, men det
er ingen kommunikasjon. Jeg mistet henne. Hun var den
viktigste familie-/slektspersonen, utenom søsken, som jeg
faktisk kunne prate med. Hun var alltid der. Gav alt. Jeg
er kjempeglad i henne selvfølgelig. Men det er jo vondt på
sin måte.
De som har opplevd å miste en som fremdeles lever i vår
verden, inn i en annen verden, vet hva jeg
snakker om.
Det er godt å ha farmoren til Mads.
Hun har kjent meg i fra jeg var liten.
Koselig gammel dame.
Ja, det var dagens lyspunkt.

Marit skulle ringe.
Jeg vil til henne i natt.
Men hun visste ikke om de var hjemme.
Hun ringer nok snart.
For hun vet at jeg brenner igjen.
Sove hos henne.
Droppe skolen i morgen.
Sove lenge.
Trygt.
Uthvilt.
Lang frokost.
Ikke så mange ord. Bare trygt selskap, og Marit som
plaprer om sitt. Tenker høyt om alt og ingenting.
Det er frisk luft der hun bor.
Akkurat nå er jeg jo bare hjemme.
Ikke luft i det hele tatt.
Lufta gikk ut av ballongen.
Nå er Elin halvveis i SO-timen.
I hylla får hun dobbelt opp med sjokolade. Hun får mine.
Jeg vet ikke om hun vet det. Men det spiller absolutt
ingen trille heller.
Bare sånn hvis noen lurte liksom.

Og midt på gulvet ligger nye sko.
Gule og grå.
Jeg trengte nye sko.

Jeg fryser fremdeles.
Redd er jeg også.
Men mest sliten.





Ad: