L

Snøkrystall
2005-01-14 11:11:16 (UTC)

Til Elin...hpuh

Skal skrive til deg. Vet ikke hva jeg skal skrive, ikke
hvordan. Er like vanskelig å skrive som å snakke,
forskjellen er at jeg har lengre tid på meg til å finne
ordene. Er veldig usikker på om jeg skal skrive. Skulle
ønske jeg kunne snakke. Det er det jeg helst vil.

Jeg skriver på nettet hver dag. Litt her og litt der.
Janne sa at jeg bare kan la deg lese alt som står skrevet
på myDiary. Men vil ikke det. Er så mye av meg der. Er
liksom ikke alt man trenger å vite. Dessuten er det litt
meg og litt jenta, og litt begge. Og det vil bare
forvirre.

Det jeg liksom skal forklare er hvorfor jeg synes det er
vanskelig å ha timer. Vet ikke om jeg har noe svar. Annet
enn at jeg er redd.

Sjekka posten i dag. Post i fra Richard, han i bodø. Han
skriver et langt brev til meg, og legger ved "den lille
klemmeboken". Slik at jeg kan øve, fram til neste gang vi
sees...Bli kvitt angsten.

Du kan lese notater til alle datoene i desember 2004 og
januar 2005, dersom du føler for det. Ikke så spennende.
Bare alt inni lillian.
Du får IKKE lese "til Janne", og du skal IKKE lese de
andre månedene.

Jeg leser igjennom de samme datoene selv, for å prøve å
forstå.
Det som skjer, er at helt fram til 13.desember kutter hun
hver dag. Har ikke kontroll i det hele tatt. Vet ikke
hvorfor alt sklir ut. Men det gjør det...etterhvert
skjønner hun at det er alt med jula som lager kaoset inni
jenta.
Så begynner hun å telle dager. Espen kommer snart hjem, og
hun er nødt til å telle dager uten SI. Hun teller, men
klarer ikke slutte likevel.
Så kommer Espen. Jeg klarer èn dag og en dag til. Dag
nummer to klarer jeg fordi jeg er hos deg hele kvelden.
Det er i jula. Også skjønner jeg at jeg kan fortsette å
telle. At det kan gå. Det er blitt 16 dager nå. Huden
svir ikke lenger.
Men i denne perioden skjer det også noe annet. Det har
ligget der over lengre tid, men først nå skjønner hun hva
det dreier seg om. Redsel.
Det begynner med at folk forteller henne at hun ser godt
ut. Jeg trekker i t-shorta. Siv forteller meg at hun ser
jeg har fått større pupper. Ganske forvirra, men likevel
vet man at det bare er fett.
De ser det. De som trener blått, de trener ofte. De ser.
De ser jenta i speilet. Jeg hater henne. På den nye
høypulsen min har jeg ikke med armer når man skyver beina
over, i sang nr1. For selv om jeg har loosefit t-shirt
alltid, så er den for kort. Og de ser det. Hvor stygg hun
har blitt. Håndtak og mage som krøller. Du kan fortelle
meg at medlemmene helt sikkert gir blaffen, at de ikke
studerer jenta i speilet i det hele tatt. Kansje skjønner
jeg det litt, dersom du forteller det til meg. Jeg har
fortalt det til meg selv mange ganger, men det hjelper
ikke.
Det er ekstra vanskelig med nytt Hpuh-program. Men jeg
tror du kan ha rett når du sier det vil gå over. Du har jo
en del erfaring..., så lytter til det du sier. Jeg digger
å ha timer. Og jeg vil helt sikkert digge det programmet
jeg har laget nå....etterhvert. Men jeg hater jenta i
speilet. Og hun er der hele tida.
Må derfor trene på egenhånd. Bli mindre av meg. Trene og
trene. Til jeg kan strekke armene over hodet igjen. Til
jeg kan ha på meg de tofarga t-shortene.
Det er 2005. Jeg teller dager. Jeg vil være ferdig med SI.
Men jeg er så innmari redd. Også lurer jeg på om jeg blir
litt mindre redd, dersom jeg ikke har timer. Vet ikke helt
tanken, men orker ikke være redd.
Vil ikke kutte.
Vil ikke skuffe.
Redd for å skuffe dem. At de ønsker noe annet.

Redd. Også lurer du kansje litt mer på hva jeg er redd
for. Jeg har endelig latt fortid være fortid. Lever i
nåtid og fremtid. Og vil så gjerne at SI ikke skal bli en
del av 2005. Redd.
Føler at jeg ikke har røtter. At jeg flyter. Finner ikke
min plass.
Redd for SI.
Redd for å ikke være bra nok.
Redd for alt som livet kan gi meg, nå som fortiden er
ferdig med å leke med meg.
Redd for...
Å få. -jeg fortjener det jo ikke.
Å ta på. Å bli tatt på.
Å bli sett. -det er vanskelig.
Å prestere. -la andre overta. De er flinkere.
Å være alene.
Og bare for å komplisere det enda litt mer; etter jeg
skrev "24dager" har ting bare blitt bedre. Alt går liksom
rett vei. Det er bare det at det er så alt for mange
speil. Jeg blir ikke kvitt jenta. Hun som stirrer tilbake.
Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det...-annet enn å
trene henne vekk. Jeg vet ikke, Elin.
Men det gjør så vondt å være redd hele tiden. Jeg orker
ikke det mer. La meg slippe, vær så snill.

Jeg sier ikke så mye.
Innimellom sier jeg ikke noe i det hele tatt.
Du sier du skulle ønske du kom gjennom mitt ytre skall.
Det skulle jeg også. At du kunne smelte isen.

Da hadde jeg ikke trengt å sitte på fredagen å skrive
mail. Da kunne vi snakket isteden. Og det ville vært så
fint...så mye enklere. Så mye tryggere.

Glad i deg, Elin.
Hjerteklem fra Lillian.




Ad: