PIA

PIA
2004-11-28 22:31:43 (UTC)

Jah..

Da var det tid for å stenge butikken.. igjen. Jeg får åpne
den igjen når jeg har skrevet av meg det verste..

Helvete heller, jeg savner deg noe så ravende
sinnsykt! Jeg ble helt klart mer glad i deg enn det noen
gang var meningen at jeg skulle bli, selv om jeg ganske
umiddelbart skjønte hva jeg sto ovenfor når jeg møtte deg.
Jeg skjønte enda mer når jeg i løpet av kort tid fikk helt
panikk, to ganger for så vidt, men jeg hadde ikke sjans om
å stoppe. Dersom jeg faktisk hadde stoppet, ville det
spart meg for en hel helvetes masse dritt, det er det
ingen tvil om. Det ville spart meg for å bli forelsket for
det første, og når man tar i betraktning at jeg
utelukkende forelsker meg i personer som er _no_ good for
meg, kan man se på nettopp det å bli forelsket som en ting
jeg skal unngå så enhver pris. Nå har jeg unngått det
såpass godt gjennom årene, at man nesten fristet til å se
på intuisjonen min som et meget brukbart kompass, men
feilfri kan jo ingen være.. Det andre som ville vært
unngått om jeg ikke hadde blitt forelsket i deg, var det
helt unngåelige faktum at dersom jeg blir forelsket, blir
jeg såret. Big time. Å elske Tore lærte meg en ting; å
aldri stole på et annet menneske igjen, så lenge jeg
lever, med mindre det er et menneske jeg faktisk har
produsert med min egen kropp. Når man da ser på det faktum
at jeg stolte på deg fra første gangen jeg møtte deg,
burde noen helt klart fått meg innlagt et sted. Kjapt. Jeg
har forsøkt å tenke over konsekvensene av at hvert eneste
lille sår jeg hadde på min rimelig fordervete sjel, etter
mitt noe ublide møte med unge Grelland, nå er revet opp
igjen, men jeg tror ikke jeg vil vite hverken omfanget
eller effektene av det. Ikke nå. Jeg kommer nok helt
sikkert til å få vite det før eller siden, men akkurat nå
takler jeg det ikke. Jeg takler egentlig ingenting når jeg
tenker meg om, ikke såpass som å få til å grine en gang.
Helvete heller, det er kun det jeg trenger; grine i fem
timer i strekk.




Ad: