L

Snøkrystall
2004-05-29 20:22:21 (UTC)

Mads, hva skjer?

Til helgen skal vi på tur. 50 mennesker. Og jeg får ikke
lest til eksamen. Jeg leser ikke nå heller, jeg sitter
her...
Ute regner det. Og i radioen er kanal24.

Vi skal på tur, M og jeg. Og mange andre.

Jeg gleder meg.

Men så vet jeg plutselig ikke hvor du er, M. Så jeg
skriver litt til deg nå, bare sånn så du vet hva jeg
tenker...-selv om vi ikke snakker om det.
Det som er vanskeligst å si, er iblant det eneste viktige.

Jeg ser på bildet av oss fra 1987. Da vi danser sammen.
Også ser jeg på bildet av meg og Øyvind.

Hvor har jeg det best?

Hvor er jeg mest lykkelig inn meg?

Jeg vet ikke, for det ser ut som om jeg virkelig har det
gøy med Øyvind. Det smilet er ekte.
Og sånn har det ikke vært sammen med deg på lenge, M. Den
følelsen er borte.
Vi satset alt i februar.
Og vi hadde ingenting igjen.
Jeg hadde sagt at vi ihvert fall ville ha noe igjen;
hverandre. Men jeg tok feil, vi hadde ingenting.
Vi snakket ikke, jeg hilste ikke på deg på jobben. Jeg
synes du hadde vært slem mot meg.
Så egoistisk.
Du bare lekte med følesene mine, også brukte du det
plutselig mot meg; det at du hjalp meg gjennom en
vanskelig periode i høst. At jeg plutselig sto i gjeld til
deg. At du fortjente bedre.
Selv så synes jeg du var en stor dust. Alt var pyton. Og
jeg hadde ingen følelser for deg lenger.
Jeg hadde aldri trodd det skulle skje, men der satt jeg
altså.

Februar 04 og ingen følelser.

Ikke tomhet heller.

Det var bare et avsluttet kapittel rett og slett.

Men så savnet jeg vennskapet. Vi bygger det sakte opp
igjen. Vi hilser, vi ler. Og jeg får lov å besøke deg. Du
tekster meg på mobilen. Vi flørter. Følelsene er ikke
tilbake sånn de var. Men jeg er fremdeles kjempeglad i
deg, vennen.
Og tilgi meg at jeg ikke var det de to månendene av 2004.
Det var ikke meningen. Det bare ble sånn. Og jeg synes
forresten fremdeles at du oppførte deg som en skikkelig
dust den tiden.

Men en ting skal vi ha for:
Vennskapet vårt tålte det. Vi kranglet og jeg gråt. Du
bare dro hjem, og alt vi hadde var skrudd av. Og nå har vi
funnet tilbake,M.
Janne sier jeg fortjener noe bedre enn deg. At du ikke
behandler meg bra nok. Elin sier at hun ser at det er noe
uavklart mellom oss. Morten sier det er ekte kjærlighet.
Jeg prater ikke om det.
De bare sier det, de ser det.
Sier ikke at noen av de har rett...
-for det vet jeg ikke...
-ennå...

Men til helgen skal vi på tur. Jeg skal kysse deg. Du
trenger ikke kysse meg tilbake. Men du sa selv at det er
bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har
gjort. Så jeg kommer til å gjøre det. Må bare kjenne.
Kjenne hva jeg føler.
Må bare få avklart alle de spørsmålene som surrer i hodet.
Du kan gjøre hva du enn du vil med hun berta du deler
lugar med. Jeg krever ingenting av deg.

Men jeg er bare nødt til å finne ut av det som Elin ser.
Det som er uavklart. Og det er bare en måte å finne ut av
det på. Jeg må krysse en terskel. Sist vi gjorde det, gikk
det ikke så bra.

Men det var angsten i dine øyne.
Promillen i vårt blod.
Frykten for omverdenen.
Og din egoisme.

Fordi du søker hun "perfekte", og det kan ikke jeg være
for deg.
Jeg er ikke perfekt. Jeg trenger ikke skrive her hva jeg
er eller hvem jeg er.
For du kjenner mitt landskap nesten bedre enn jeg kjenner
det selv.
Og jeg håper en dag at du også vil forstå, forstå mitt
landskap.

Jeg blir nødt til å kysse deg. Men lov meg at du ikke
kysser meg tilbake, med mindre du mener noe med det. Jeg
krever ikke at du skal ta på meg med silkehansker, men jeg
synes du har lekt nok med følelsene mine.

Den våren her har jeg mistet deg, og omvendt. Og iblant må
man miste noen for å innse hvor viktige de er.




Ad: