smarty

Smarty's pussige dagbok
2001-09-23 23:17:08 (UTC)

tanker om terror

Jeg tenkte først å la 11. september ligge. Det er jo snart
to uker siden. Men det gir ikke slipp, så jeg vil si litt
om hvordan denne hendelsen virket på meg. Som om jeg noen
gang vil glemme det...

11. september: Summing på kontoret, fly har krasjet i WTC,
slår på CNN. Klarer ikke å ta alvoret helt til meg. Så
kommer det andre flyet. Eksplosjonen, jeg ser på mine
kolleger, de vet heller ikke helt hva de skal tro. Sjokket
vil ikke gi slipp. Så blir Pentagon truffet. Det Hvite Hus
evakueres, mens all flytrafikk i hele Nord-Amerika stanser.
Da kommer for første gang frykten.

Jeg gjorde ikke stort mer den dagen. Dro hjem, fulgte med
videre på TV. Senere har jeg vært utenfor den amerikanske
ambassaden, og markert sorgen med tre minutters stillhet.

Allerede da slo det meg, en tanke som først virket uverdig.
Men som jeg senere har brukt litt tid på å forstå. For
hvorfor har jeg ikke reagert slik tidligere? Jeg husker
såvidt massakren på Den himmelske freds plass. Jeg husker
bombingen av Irak og massegravene på Balkan. Jeg har sett
hele byer ødelagt av krig og hørt historier som knapt lar
seg gjenfortelle. Men aldri før har jeg markert tre
minutters stillhet på denne måten. Og ironisk nok til ære
for et land som de siste tiårene har drept hundretusener av
mennesker. Kan det være riktig?

Og der kommer den snikende følelsen, etter hvert som
sjokket gir seg og ettertanken gjør seg gjeldende: Nå skal
USA gjøre det igjen. Jeg er fryktelig redd for at vi bare
har sett begynnelsen. Hvilken ære ligger i å drepe flere
mennesker enn de som allerede er begravd i ruinene på
Manhatten?

Men jeg vil aldri slutte å se for meg menneskeskjebnene i
World Trade Center. Mine tre minutter var tilegnet dem,
ikke det amerikanske flagget.




Ad: