anea

lever i døden (dikt)

smilet mitt er falskt,
øynene mine er svarte,
tankene mine er okkupert av noe høyere

jeg hører ting,
ingen andre hører,
jeg gjør ting,
jeg ikke bør

jeg er tvunget,
jeg er bundet,
jeg er død,
det som er igjen er mitt skall,
sjelen er borte for lengst

ingen ser meg,
ingen kjenner meg,
ikke den egentlige meg,
ikke engang jeg kjenner meg

jeg husker så mye,
jeg vil så mye,
men jeg blir stående,
vente på at sjelen skal dø,
vente på at den finner tilbake meg,
slik at jeg igjen kan bli meg..

ikke høre stemmer,
ikke gjøre ting jeg ikke bør,
ikke spille skuespill og juge for mine venner,
jeg vil være fri..
så fri..
slik at jeg kan fly i en evighet,
sjelen vil finne meg i helvete,
men det er der jeg er meg,
jeg fortjener ikke noe bedre,
jeg har aldri gjort det,

det skjedde en feiltagelse for 19år siden,
feiltagelsen var meg,
jeg skulle aldri blitt født,
og kroppen min vet det,
jeg fikk en liten smakebit på hva jeg skulle gå glipp av,
nå er tiden ute,
og jeg må forsvinne,
forsvinne til stedet jeg egentlig skulle vært..

jeg må dø,
for å kunne leve det egentlige livet

tiden er ute,
og kroppen vet det..

almsot_alive