Maiken

legionær-syken en lørdagskveld

alle rutinerte dagbok-lesere har som rutine å merke seg
dato og klokeslett for ethvert dagbok-notat. altså har
samtlige nok allerede oppdaget at det i skrivende stund er
lørdag og klokken er sånn tid at man ihvertfall ikke sitter
inne og overveier livets sider via internett. men det kunne
jo vært dag, for hvordan kan klokken vite at det er
tioverhalvelleve på kvelden og ikke tioverhalvelleve på
dagen? av hensyn til enkeltpersoner skal jeg ikke gå dypere
inn på det ytterst filosofiske spørsmålet.
faktum er at jeg tenkte at nettopp dette burde noteres ned,
om ikke som en del av verdenshistorien, men ihvertfall skal
det nedtegnes at jeg, en svepe-gjenganger, aldeles ikke
befinner meg ute på en sådan kveld. det tror jeg må være
første gang på lenge. så lenge jeg kan huske. okei kanskje
ikke såå lenge, for jeg kan faktisk huske minst like
merkbare situasjoner fra helt tilbake til treårs-alderen.
jeg kunne sagt toårs-alderen, men da vet jeg at ingen ville
trodd meg. ville blitt litt for dumt liksom. hvem husker
hva de gjorde da de var to år, da de har konsumert 36 liter
sprit det siste året?
faktisk skulle jeg på en improvisert avskjedsfest idag, men
så kikket jeg litt dypt inn i speilet da jeg stod på badet
og kom fram til at jeg kanskje hadde fått legionær-syken på
en lørdagskveld. akkurat det behaget meg ikke, men da jeg
så gleden og vantroen i fars øyne da jeg sa at jeg bare
skulle være hjemme ikveld, visste jeg hva det ville si å
være ønsket. okei det var overdrevet. han ble ihvertfall
glad, ettersom dette betød at han kunne legge seg tidlig
uten å vie tvilsomme tanker til drapsmenn som henger rundt
burgerking og sniker seg inn og ut av toalettene på hexagon
på lørdagskvelder som denne.
så nå sitter jeg her og styrter vann som det egentlig var
meningen at jeg skulle skjerpe resterende hjerneceller med
under forelesningen på høyskolen i forigår. vann på
solopluss flaske opprettholder ikke samme kvalitet over to
dager. det gjør tilsynelatende ikke jeg heller etter å ha
vært på jobb i ti meget hektiske timer på et matsenter.
enkelte mennesker kjenner ikke til de grunnleggende reglene
om handling. vi har IKKE ferske reker ett minutt etter
åpningstid, det er INGEN forskjell på fiskekaken som ligger
til høyre i fohold til den som ligger til venstre, det er
IKKE min feil at pepper-roten er råtten, små barn får ikke
lov å tisse på gulvet, gamle folk MÅ snakke høyt og
tydelig, og mest av alt, gi faen i storhandel fire minutt
før stengetid.
det som er fint med denne jobben, som med de fleste andre
jobber, er at man får lønn for anstrengelsene. ihvertfall
for noen av dem. og den lønnen får jeg utbetalt
førstkommende tirsdag. da skal jeg betale christian tilbake
de 100 kronene jeg skylder ham, og så skal jeg tenke på å
kjøpe bøkene jeg sannsynligvis behøver for å bestå eksamen.
hvis jeg har mer igjen etter en tilfredsstillende
shoppingrunde skal jeg også betale en firesifret
telefonregning som forfaller om plagsomt kort tid. ved
eventuelle (og usannsynlige) feilberegninger av netto lønn,
i min favør, ser jeg gjerne at pengene går til en
frisørtime. en jævla hår-lærling var fargeblind og lot det
gå ut over meg. alternative reperasjons-metoder gjorde
saken kun verre. så nå setter jeg det jeg har igjen av
tillit til en mannlig hår-sjef. for den nette sum av 800
norske kroner. farge-eksperimentet har sålangt allerede
laget ekko i lommeboken min.
det er så mye urettferdighet i verden.

sov godt fyllesvin.