Alistair Maupin's

Tales from the city
2001-08-28 02:26:48 (UTC)

kvalm...

Ting blir rett og slett ikke bedre... Tror ikke det hjelper
på humøret mitt å ligge å sutre på et hotellrom langt ute i
gokk heller.

Snakka med typen i natt. Og vi krangla. Som hver gang. Er
liksom ikke noen vei utenom... Han skylder på meg, jeg
skylder på han, i det hele tatt - ting ser ikke bra ut. Jeg
lurer litt på vitsen med å være sammen om det ikke er noen
hyggelig? Men jeg vet ikke om jeg klarer å gi slipp på
han...har jo gjort det før, og overlevde på sett og vis.
Men det er ikke en opplevelse som frister til gjentakelse...
Samtidig lurer jeg på om dette er grunnen til at vi
fremdeles er sammen? Begge er livredde for å slippe taket,
for å være alene... Tanken på et liv uten han er rett og
slett bisarr, kan ikke tenke meg det! Men jeg kan ikke
fortsette sånn her heller. Er jævlig glad i han, og jeg vet
han er glad i meg også. Men noen ganger holder det ikke med
bare følelser, det må være noe mer... Og når jeg faktisk
vet at forholdet mangler visse ting, er det vanskelig å ikke
se mørkt på det.

Prøvde å forestille meg livet som singel i dag. Lenge siden
sist jeg prøvde det. Sier kanskje litt om situasjonen nå...
Gikk nesten helt fint, helt til jeg begynte å tenke på
ensomme netter, alene i en stor seng. Ingen å gjøre ting
sammen med. Men den verste følelsen kom faktisk da jeg
tenkte på hvordan ting kom til å bli om vi fant oss nye
kjærester. Noe som helt sikkert ville skje... Bare tanken
på å vise meg med noen andre foran han, eller å se han med
noen andre gjør meg så sinnsykt dårlig! Klarer ikke tenke
på det engang... Føler meg like jævlig som da vi krangler
hele tiden.

Så jeg slite litt, for å si det sånn. Uansett hva jeg gjør,
har jeg en hard tid i møte, og jeg gleder meg absolutt ikke.
Det eneste positive utfallet av situasjonen - at vi finner
tilbake og at alt blir bare bra - synes så uandelig fjern...
Er toget gått da?

?




Ad: