Alistair Maupin's

Tales from the city
2001-08-27 00:09:32 (UTC)

Ikke noe særlig, nei.

Formen er bedriten, både fysisk og psykisk.

Krangler mye med typen, som jeg forresten aldri ser mer.
Kanskje nettopp derfor vi krangler så mye? De få gangene vi
har tid for oss selv, blir det liksom aldri noe hyggelig
ut av det, og det ender som regel i krangling. Har vært
skikkelig deppa på grunn av det de siste ukene. I tillegg
føler jeg meg så jævlig nedprioritert... ting er ikke som
da vi ble sammen. Forholdet vårt har en litt brokete
bakgrunn, så det er lett for tankene å lage kaos i hodet
mitt.

I det siste har jeg vært dritt lei alt sammen. Forhold,
krangling, økonomi, jobb - alt suger. Absolutt alt. Fikk
en skikkelig nedtur for en ukes tid siden, og den gir seg
ikke. Sliter veeeldig med å se det positive i ting!
Hyggelig med venner som støtter og gir trøstende ord, men
jeg vet at hvis jeg skal få noe skikk på livet mitt, må jeg
nesten ta i et tak selv. Men hva det innebærer er jeg ikke
helt sikker på... Har hvertfall begynt å søke på nye jobber
da, skal ta et par telefoner i morra og pushe litt på.
Hadde vært herlig å slippe all denne reisinga - tidkrevende
og jævlig dyrt!

Traff pappa her om dagen, han stakk innom en times tid i
forbindelse med en reise han hadde. Det hjalp litt på
humøret...(les:cash!) Som alltid var han veldig interessert
i hvordan det gikk med svigersønnen... Stikker litt liksom!
Her har jeg presentert dem for noe som synes å være den
perfekte svigersønn, også skranter forholdet en måned
etterpå... Hvis det skulle bli slutt, får jeg vel kjeft så
det holder! :) Snakka med besta i dag da, og hun kom jo med
et par visdomsord som vanlig... hehe, blir nesten i godt
humør, jeg! Men bare nesten...

Hvordan kan jeg være i godt humør når typen er på party i
Barcelona mens jeg sitter her og stuker på jobb? Saken blir
jo ikke akkurat bedre av at han kom hjem til hotellet 0600 i
går, og jeg kan ikke tenke meg at denne natten blir noe
roligere... Det er ikke det at jeg ikke stoler på han,
men... Bare VET at hvis jeg hadde kommet og sagt til han
jeg skulle på partytur sammen med kompisen min til
Barcelona, tilfeldigvis mens han jobbet; ja, da hadde han
nok fått hjerneblødning. Og det var han jo faktisk stor nok
til å innrømme. Han ville faktisk avlyse hele greia, men
det nekta jeg han. Så nå sitter jeg her. Alene. På jobb.

Fy faaen, tenk at klokka er to, og jeg har gjort stort sett
alt jeg kan gjøre fram til klokka 0700??????


WRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL

*nuffff*




Ad: