Madam Mim

Madam Mim
2001-08-18 19:39:30 (UTC)

Rydde livet til en god venn

Det er lettere å være glad igjen faktisk, og evnen til å
overleve er heldigvis sterk i oss mennesker. Det er jeg
glad for i slike tunge stunder som jeg har for nå for tiden.

Nå er det alt det praktiske som man føler at man kan hjelpe
til med som opptar tankene, alle som skal ha beskjed, ting
som skal avsluttes, myndigheter som skal kontaktes. Jeg er
mer enn glad for å kunne hjelpe dine døtre med det nå,
tross alt lettere for meg som venn enn for en datter å
tenke på alt slikt. Mandag vil gå med til å få noen til å
hente ut av din leilighet alle hjelpemidler som du fikk for
å kunne være hjemme, ting du aldri fikk se, men som stod
der for å hjelpe deg dersom miraklet tross alt skulle
intreffe. For en datter er det hardt å skulle se på at
disse blir tatt tilbake, og vite at det går til noen andre
som er heldigere med sine mødre og fedre enn du var med din
mor.

Jeg vanner fortsatt dine blomster, tar inn din post, åpner
brever som er viktige og tar beslutninger om hva som skal
gjøres. Føles godt på en måte, det å kunne distansere seg
men allikevel ha en forbindelse. Rart hvordan tankene går
om ting, jeg minnes når vi sist diskutert den cd'platen
der, minnes hvordan vi lo av den rare planten som ikke
ville gro oppover men la seg over bøkene dine. Så gråter
jeg litt, låser døra di og går til meg selv igjen.

Faktisk har jeg funnet trøst i å chatte på nettet disse
dagene her, har vel sjelden vært der så mye som nå faktisk.
Noen av de jeg ser på som mine venner der inne er klar over
hva jeg går igjennom, og jeg kan dersom jeg vil, få luftet
også triste tanker der inne. Men mest av alt får jeg le
litt, delta i samtaler om absolutt ingenting, og ha et
fredet sted nesten, hvor man kan legge tristheten og sorgen
litt i bakhodet. Det føles godt, og dere skal vite der ute
at jeg setter umåtelig stor pris på fellesskapet vi har og
den trøsten som er blitt meg til del.

Jeg har også opplevd å få beskjeder fra de jeg ikke
kjenner, folk som har lest mine dagboknotater og som deler
litt av sine tanker med meg om de ting jeg skriver. Det har
vært stort egentlig, at noen faktisk leser det jeg skriver
og tenker over det, gir tilbakemelding og deler litt av
sine egne sorger og gleder med meg, tusen takk skal dere
ha, jeg setter stor pris på også det skal dere vite.

Livet er ikke bare trist heller, jeg fikk en telefon fra en
god venn som kom den lange veien hit igår og tok meg med på
en tur til skogen jeg liker så godt. Vi dro langt inn til
et aldeles nydelig vann, kjørte helt til toppen av åsen og
kunne sitte i solen ytters ute på fjellskrente, det var
flere hundre meter til vannflaten der. Vi pratet om alt og
ingenting, jeg kunne sitte i en armkrok og få litt trøst,
det kjennes også utrolig godt, samtidig som det hjelper meg
til å gå videre med alt som tross alt står igjen før boken
om min venn kan lukkes for denne gang. En bok som
inneholder minner og bilder, tanker og ideer som vi har
delt de år vi har kjent hverandre. En bok jeg vil ta vare
på alle de år jeg håper jeg har igjen før vi tar våre kort
og spiller mot den store mester der nede, vi har tross alt
lovet hverandre å møtes der, og nå får du vel flere års
erfaring på det området også, og jeg taper et nytt spill
mot deg skulle jeg tro *ler*.

Min yngste sønn har litt vanskelig for å tro at hans gode
venn er borte for alltid, han kom inn sent en kveld for et
par dager siden og var sint på meg for at jeg sa du var
død. Han hadde jo vært på sykehuset og besøkt deg og du sa
dere skulle spille GameBoy med hverandre neste gang dere
møttes. Nå kunne du jo ikke det, og han ville ikke innse at
sånn var det bare. Da min bror ringte i dag for å diskutere
begravelse og arrangemang rundt det, måtte han ta røret og
spørre han om det virkelig var sånn at du var borte. Svaret
gjorde han lei seg så jeg, og det var som alt håp var ute
et øyeblikk. Heldigvis har unger en evne til å legge ting
bak seg og han er nå ute og leker som vanlig igjen. Ikke
lett å fatte for en gutt på 8, at man er der den ene dagen
og så neste er man borte for alltid. Ikke lett for voksne
heller det noen ganger.

Igjen er det kveld her, og jeg går nok også i dag inn og
slår av en lengre prat med mine venner på nettet, vanskelig
å fatte at noen har så mye å gi deg når du for dem er et
nick på en kanal og noen bokstaver i ei rute, men sånn er
det iallefall, og jeg kan vanskelig si hva det betyr
akkurat nå.

Så derfor mine venner, dere er de beste *S* og jeg håper
dere vil være det lenge ennå. Klemmer dere alle og ønsker
dere lykke til med alt dere foretar dere. Gi en god klem
til en venn og du har gjort en trist dag mye lysere for
fler enn dere to.