Madam Mim

Madam Mim
2001-08-14 16:21:17 (UTC)

Siste hilsen til en god venn

Så kom da den meldingen jeg har ventet på i flere dager.
Legene har stoppet all behandling og nå er det bare å håpe
at slutten kommer fort og smertefritt. Du ligger i dyp
søvn, og jeg er bare lei meg for at vi aldri sa skikkelig
farvel, selv om vi nok begge visste at det kunne være siste
gang vi snakket sammen. Du ville så gjerne være våken og
prate, ville ikke at jeg skulle gå igjen. Og jeg satt der
og så på at du sov. Pusten gikk tungt og hele kroppen
vitnet om at slutten nærmet seg. Mange ting flyr gjennom
hodet i en slik stund, men mest av alt sorgen over at vi
aldri mer skulle være sammen, spille kort, prate og le, ta
en tur på byen eller høre god musikk sammen.

Husker du første gang vi snakket sammen ? Jeg kom for å
høre om det var noe du lurte på når det gjaldt sameiet vi
begge akkurat hadde flyttet inn i. Jeg satt i styret og
hadde gått rundt til alle for å høre om det var noe de
ville ha svar på.

Etterhvert ble det en vane for meg å gå ovet til deg å
prate, vi fant ut at vi mange felles interesser, og ditt
første jentebarnebarn var født samme år som min yngste
sønn. De ble venner og lekte sammen, var i bursdager hos
hverandre og din datter og jeg ble også gode venner
etterhvert. Vi dro på jenteturer til Danmark, handleturer
til Strømstad og shopping i Oslo.

Mange er minnene, alle bilturer, alle konserter og
grillkvelder, alle våre sorger og gleder ble delt og vi
kunne hjelpe hverandre med det meste. Da jeg kom på sykehus
og ingen trodde jeg ville komme ut igjen, var du der og så
etter min sønn, hjalp han å komme gjennom den vanskelige
tiden. Det å stille opp for hverandre ble like naturlig som
å puste, og da du ble så syk at du måtte flytte på sykehus,
var det min tur til å hjelpe deg så godt jeg kunne.

Mange er de timer vi har tilbragt sammen, og jeg kan nesten
ikke fatte at det nå er over. Husker du hva jeg spurte deg
om den siste gangen vi snakket sammen ? " Er legene fornøyd
med deg da B.... ?." Du heiste deg opp i sengen så godt det
gikk og lo litt " det kan jeg aldri tenke meg " sa du, og
så lo vi begge to. Noen lett pasient har vi nok aldri vært
noen av oss, og egentlig var vi nok litt stolte av det
også.

Jeg skulle gjerne vært der når du trakk ditt siste sukk,
men vi vet begge to at det ikke vil bli noe av. Familie og
venner er to forskjellige ting når man ligger på sykehus og
skal dø. Jeg lover deg å hjelpe dine barn så godt jeg kan,
og vil for alltid være der om det er noe de trenger. Så
kanskje vi kan holde den avtalen vi en gang gjorde, om å
møtes der nede og ta et slag poker med fanden selv. Til da
må du hvile i fred, jeg vil alltid huske deg og tenke på
deg. Og vi vet begge at etter regn kommer sol, så tårene
triller nok ikke like lett lenger når sorgen bare kommer
litt på avstand.

Måtte du finne fred for alle smerter og plager, du vil bli
dypt savnet. Nå kan jeg bare vente på beskjeden om at det
er over, for alles skyld håper jeg den kommer raskt.




Ad: