Alistair Maupin's

Tales from the city
2001-08-11 02:55:30 (UTC)

På dypt vann...

Noen ganger har man det ikke helt bra. Man blir rett og
slett litt lei av livet sitt. Ikke noe drastisk, men man
skulle kanskje ønske at ting var litt annerledes. En annen
jobb, en annen leilighet, et litt mindre komplisert
kjærlighetsliv. Av og til blir livet kjedelig.

Nå skal det sies at vi har blitt litt kravstore med tiden.
En vis mann kalt Maslow fant en gang opp noe som han kalte
en " behovspyramide ". Denne bestod av de forskjellige
komponentene i livet, som da var gradert etter hvor
nødvendig de faktisk var. I bunnen var de helt primære
behovene, som mat og vann og alt annet som gjør at vi
fungerer fysisk. På toppen fant vi selvrealisering. Dette
var jo langt fra noen selvfølge " i gamle dager ", men i vår
tid vil stadig flere ha dette -en slags lykke her i livet.
Dette kan være så mangt. Kanskje man forsaker en godt
betalt jobb til fordel for en jobb man faktisk liker.
Kanskje man selger leiligheten sin, og kjøper en lekker båt
? Eller kanskje man bare loffer rundt her i verden uten mål
og mening, men opplever masse på turen ? Nettopp fordi man
kan. Fordi man vil. Man lever.

Og noen ganger tenker man over dette. Hvor gøy det hadde
vært å la alle bekymringer fare, og bare gjøre noe man har
skikkelig lyst til. Jo mer man tenker over det, jo mer
tragisk virker det livet man faktisk lever. Sitter man
lenge nok og tenker på dette en dyster regnværsdag, kommer
man faktisk frem til at man ikke har en eneste ting å glede
seg over. Jeg vet, jeg har prøvd. Da er plutselig alt
galt, og man tenker : Hvorfor gidder jeg ? Hvorfor er ikke
jeg i et eksotisk land hvor jeg kan ligge på stranda og
nippe til en paraplydrink mens de lokale masserer føttene
mine ?

Men det er da det skjer. Når du kommer sjanglende hjem fra
jobb kl. 0900 på morgenen, bussen gikk fra deg og du har
gått en halv mil i regnet. Husnøkkelen glemte du på jobb,
så du kryper inn kjøkkenvinduet, og du forbanner samboeren
din mens du åler deg forbi den siste månedens oppvask. Du
endelig har fått vridd av deg de våte klærne, pusset tennene
og krøpet under dyna. Du puster rolig og slapper helt av.
Du har vinduet på gløtt og hører stemmer i bakgården. En
konstant summing av fremmede stemmer, av alle aldre og
nasjonaliteter.

Øynene dine åpner seg sakte, og du ligger urørlig i senga
di. Helt stille suger du til deg alt av inntrykk, regnet
som leker med vinduet ditt, et barn som ler, naboene som
krangler. " Alt dette skjer ", tenker du. Hele tiden.
Noen ganger må man bare følge litt med for å skjønne at
livet er fullt av små øyeblikk til forlystelse eller
forargelse. Små øyeblikk som gjør livet verdt å leve.

Og det beste av alt er at om du bare ruller deg littegrann
til venstre, ligger du trygt og godt i en armkrok. Så
merkelig. Livet var visst godt allikevel…




Ad: