L

Snøkrystall
2002-08-09 19:43:26 (UTC)

Kjærligheten er....

I går var jeg og hentet brillene mine. Eller dagen før i
går faktisk.
Nye briller. Uken før hadde jeg møtt opp hos optikeren,
time klokka ti. En kjekk ung gutt tar synsprøve. Det går
fint. Men hele tiden svirrer tankene om hvordan han skal
kunne hjelpe meg å finne noen briller jeg vil trives med.

-Vi klarer det.
Etter å ha prøvd briller i alle fassonger, farger og
priser, etter å ha spurt alle de fire andre ansatte i
butikken hva de synes, etter å ha fått respons fra andre på
brillejakt i samme shappe, etter å ha rødmet, smilt, ledd
og blitt mer og mer irritert over meg selv, så stod jeg
altså der...-med nye briller i hånden og fremdeles i tvil.

Nå har jeg altså fått de med meg hjem. I den overbevisning
om at de ikke er "fjortis", ikke er damete, ikke gjør meg
til en "frøken", men derimot tøffe, ungdommelige, sporty,
ja og passe snev av sexy, trakk jeg kortet i kassa, smilte
og la brillene forsiktig i veska. Kommer jeg noen gang til
å bruke dem?
Hmmm...det vil jo tiden vise. Kanskje må jeg finne fram
igjen de gamle, kanskje ikke.

Venninnen min mener jeg er for forfengelig til å kunne
bruke briller. Håper hun tar feil. Dessuten, ja de er
kansje litt sexy. Kan man bruke det ordet om glass i ramme?

Jeg vurdere fremdeles linser. Jeg trenger det, og ønsker
meg det. Kansje brune? Vil du like meg bedre med brune
øyne,M? -eller kansje sjøblå? Jeg vet ikke hva du liker,
men hvis jeg visste at du ville like ville jeg velge. For
blikket har mye å si. Øyne med hassel-farge, er det okey?

Jeg tenker faktisk ofte på det; hva ville du like. Selv om
avgjørelsene til slutt er mine egne, har du mye å si. Ikke
hva du mener, men hva jeg tror at du kunne mene om du
skulle mene noe.
Hva legger du egentlig merke til?

Lang hals, feite legger, breie hofter, lange pinglete
armer....Ja, sånn kan man jo fortsette. Jeg skriver...-selv
om jeg vet at nå vil du i hvert fall legge merke til det.
Men vi sees jo ikke så ofte, så jeg overlever vel. Bare
rødmer litt, smiler og later som ingenting. Mens jeg hele
tiden lurer på om det ville være enklere for oss hvis jeg
hadde annen øyenfarge? Du kan godt si det er teit, men det
er faktisk sånn det er. Det går ikke så hardt inn på meg at
jeg ikke klarer å leve med meg selv, men det går jo an å
tenke likevel.

For utseende har jo noe å si. Det kan ingen nekte for.
Likevel så skal man liksom ikke tukle med det.
Silikonpupper, fargelinser, porselens-tenner...-hvor går
din grense?

Han kollegaen på jobben er flink til å gi komplementer. Jeg
spør meg selv om han bare er sånn, eller om han faktisk
mener noe av det han sier. Han legger jo søren meg merke
til alle detaljer når det gjelder klærne, påpeker når jeg
har sminket meg, kjenner på håret mitt, studerer meg nøye.
Ingen baktanker, bare observant. -Tror jeg da. Og nettopp
derfor skal jeg på jobb i morgen, bare fordi jeg liker så
godt å jobbe med en som gir meg så mye positivt tilbake. Vi
ler mye.

Jeg spør meg selv om alle menn er sånn at de legger merke
til, og at de bare ikke sier noe. Jeg lurer på hva du
tenker,M. Jeg har meldingen din hvor du skriver du liker
brunetter, særlig bak rattet, men det er vel ikke nok? Det
må finnes flere kriterier. Du liker dem med energi, de med
troen på livet og optimismen. Men om jeg sier jeg er en
sånn person, vil det være enkelt for deg å ikke tro meg. Du
liker de som smiler masse, tror jeg da. Du lar deg lett
sjarmere av det i hvert fall.
Men hva er kjærlighet for deg? Jeg kan ikke svare, kan ikke
fortsette på min overskrift.
Men en ting vet jeg; kjærligheten er rettferdig mot noen og
grusom mot andre.




Ad: