L

Snøkrystall
2002-07-26 17:44:23 (UTC)

nå er vi i gang kjære leser.......

Nå er vi i gang kjære leser, du som velger å følge meg. Ei
jente på 20 som er alt for pliktoppfyllende og derfor tror
hun tapte den store kjærligheten.
Men hun gir seg ikke så lett.....Hun som iakktar, tenker og
ikke klarer å si noe. Hun som legger merke til hver eneste
lille hendelse eller replikk i løpet av livets dager.
Jeg skriver nå til Mads, men heng med likevel. Jeg skriver
en "M" bare. Men nå vet dere hva det står for.
Jeg vet du hater det,M. Alle disse fremmede ordene på et
ark helt alene. Ting du ikke forstår fordi jeg ikke klarer
å være direkte. Fordi jeg er redd....redd for at du vender
meg ryggen og går. Likevel, jeg er nødt til å skrive for å
finne ut av ting. Og sånn at jeg vet at M vet om jeg
plutselig ikke fantes lenger.
Håper du får lese det en dag....

Dagbøkene er min hukommelse.10 år med skriblerier. Det er
sånn jeg prøver å få orden på de kaotiske og travle dagene;
livet. Første gang var 8.januar 1996. Første gang jeg fikk
se deg med briller. Første gang jeg skriver at jeg er
forelsket i deg er i 1993. Selv om Christian var den høye
mørke. Jeg har fulgt deg hele veien, ja fremdeles. Mest av
alt fordi vi aldri klarer å rydde opp. Jeg fikset aldri
sentimentalt kliss. Jeg flyktet alltid fra samtalen.
Beklager.

På min sjelelige reise har det flere ganger slått meg at du
ikke bryr deg. Men jeg klarer ikke holde på tanken. Hver
gang jeg ikke var på min plass (på skolen) kom du hjem til
meg. Du ville vite om noe var i veien. Og hver gang så du
liksom litt lettet ut når jeg hadde fortalt grunnen.
Blikket var alltid litt forvirret, men du smilte i hvert
fall. Dette kunne jeg leve på i flere uker....Venninnene
mine sa at båndet mellom oss to ikke kunne være noen
illusjon for å fylle et tomrom. Men jeg vet ikke helt...

Det som plager meg er at du aldri blir skikkelig kjent med
meg. At du ikke ser meg le. At du ikke ser meg i live. I
går danset jeg salsa på jobben. Mitt i arbeidstida ville
kollegaen min lære meg salsa. Vi hadde det kjempegøy. Bare
oss to.
-Og alle uttrykkene mine du ikke kjenner til, som man kan
le sammen av. Ekkoet i kjøleskapet når man har vært for
lenge hjemme. Og spørsmålet: "hvor lenge har den stått
under åpen himmel?" ,når mamma har lagt av middag til meg.
Hvorfor må vi alltid være så seriøse i lag M?





Ad: