Venus

Venus
2001-06-21 04:28:05 (UTC)

Australia, dag 54 - søndag 12 desember 1999

Opp og hopp kl 05am. Det ble ikke mer enn et par timers
søvn. Bussen skulle ha vært her 5.20am, men kom ikke før 30
min senere. Argh!

Vi var 16 personer med på turen. Minst halvparten var fra
England..1 danske - Jeanette, 1 sørafrikaner - "Randy"
(han), 2 svensker - Karin og Peter, 2 canadiere. De
engelske var Wendy, Rebecca, Becky, Paula, Karen, Angela,
Franco, søstra til Angela, 1 newzealender, 1 norsk og 1
amerikaner.

Turen begynte bra. Etter første stopp ville Sean (guiden)
at vi skulle komme opp til han for å presentere oss selv.
Han ville at vi skulle si navnet, hvor vi kom fra og hva vi
gjorde. I tillegg ville han gjerne at vi skulle si hva
slags mål/forventninger vi hadde til turen. Han skulle
gjøre sitt beste for at vi fikk ønskene våre oppfylt. Jeg
satt ved siden av Wendy. Veldig koselig jente i fra
England.

Første stopp ble frokosten. Vi hadde kjørt i 45 minutter.
Etter frokosten dura vi mot Kings Canyon. Vi var der kl 12.
Gikk til "the Garden of Eden", hvor vi var til ca kl 13.00.
Vi ble i "the Garden of Eden" i 30 minutter. Vi bada og
slappet av. Alle mann stupte uti vannet for å kjøle seg
ned. Vi begynte å gå tilbake til bussen kl 13.30. Jeg
begynte å tusle sammen med to gutter før resten av gjengen.
Jeg mener de to gutta var fra gruppa, men skal ikke si det
for sikkert. Uansett! Jeg gikk først feil vei. Jeg kunne
ikke kjenne meg igjen, men jeg prøvde litt til allikevel.
Jeg kom til et kjern som jeg tok bilde av. Før eller rett
etter at jeg tok bilde, så jeg Sean løpe forbi. Siden jeg
allerede hadde skjønt at det var feil vei og trodde to
gutter fra gruppa var foran meg lot jeg være å rope på han.
Jeg snudde å gikk tilbake. Når jeg kom til trappa så jeg
resten av gruppa på den andre siden av brua. Jeg begynte å
gå riktig vei. Like bak meg kom Sean. Siden han så meg
bakfra spurte han om jeg var fra Norge. Jeg svarte "jepp".
Jeg forsøkte å forklare hva som hadde skjedd, men jeg tror
han ikke helt forsto. Det virket som han ble "pissed". Han
satte opp farten og mer eller mindre gikk fra halve gruppa
litt senere.

Mens jeg gikk sammen med Sean, møtte vi Frank
(amerikaneren). Sean hadde sagt til han at han kunne gå opp
de 400 trinnene, ta bilde, for så å gå ned igjen. Frank var
rundt 60 år, hadde problemer med hofta og var treg til
bens. Sean ba han gå tilbake når vi traff han over halvveis
til "the Garden of Eden". Sean sa senere at han hadde en
vond fornemmelse før vi begynte å gå. Det var ca da Sean
satte opp farta. Etter en liten stund møtte jeg flere fra
gruppa. Vi gikk oss bort. Janet og jeg valgte å gå tilbake
til utgangspunktet. Der hvor vi visste vi hadde vært. Vi la
hodene våre sammen og fant ut hvor vi måtte gå. Vi hadde
funnet riktig vei. JIPPIIII !!!!!!!

På veien ned tok vi bilder av hverandre i klipper
og "huler". Når vi kom ned til parkeringsplassen var vi ca
10-15 minutter forsinket. Vi manglet bare gammer'n sjøl -
Frank.

Sean kjørte oss syv som var på parkeringsplassen til der vi
skulle spise lunch. Når han hadde sluppet oss av dro han
tilbake for å se etter Frank. Etter en stund kom Sean
tilbake - uten Frank.

Vi var ferdig med å spise og vaske opp når Sean kom
tilbake. Vi dro tilbake til Kings Canyon for å finne Frank.
Sean og sørafrikaneren tok beina fatt for å finne Frank. På
veien møtte de Matt en annen guide. Han hjalp til med å
lete, men forgjeves. De fant han ikke nå heller.

Når de kom til parkeringsplassen kontaktet de
lensmannsetaten. "The Rangers". De ga beskrivelse av Frank
over "walkien". Det tok ikke mer enn 5-10 minutter at de
kom.

Alle som hadde informasjon fortalte det de visste. Jeg sa
mitt! Politiet prøvde å finne'n, men så ingen forsvunnet
mann. Da var klokken blitt 6-6.30pm! Politiet satte inn
helikopteret. Det tok 10-15 minutter før de fant han. Hvis
helikoteret hadde blitt sendt ut 1/2 timen senere, så hadde
de ikke funnet han. Han var for bortgjemt.

Helikopteret tok han til basen ca 6 km unna. Siden han ikke
var forsikret, kostet den helikopterturen han A$ 4000.- Han
var stokk dum! Forventet at han skulle greie turen med
hofteproblemene sine, hadde knapt tatt med 0,5 liter vann,
jeans og langermet genser, var ikke interessert i å prate
med andre. Han ødela mye på turen. Det verste var at han
ikke sa unnskyld. Jeg hørte ikke no' iallefall.




Ad: