Alistair Maupin's

Tales from the city
2001-06-10 22:59:10 (UTC)

Brand new day...

I dag har nok vært en av de mer spesielle dagene i mitt liv.
I dag var dagen da mine foreldre fikk vite sannheten om meg.
Saken er nemlig den, at jeg har en lei tendens til å
forelske meg i personer av mitt eget kjønn... Dette er ikke
noe jeg har et problem med, jeg trives faktisk ganske bra
med livet mitt! Men det har vært en enorm påkjenning å
holde dette skjult for venner og familie i alle år...

Alle vennene mine har visst dette om meg en god stund, og
jeg har fått utelukkende positiv respons fra alle sammen...
(sender en stor takk til alle - hadde ikke klart meg uten
dere...) Men familien er liksom en annen sak... Å si til
foreldrene sine at de aldri kommer til å få en svigerdatter,
se sønnen sin gifte seg i kirka eller få barn med kona si på
naturlig vis, er liksom ikke det letteste i verden. Derfor
flytta jeg fra hjemstedet mitt, jeg ville bort fra hele
dritten før noe kom ut. På slutten gikk jeg med konstant
angst for at noen skulle få høre noe, eller bare spørre meg
rett ut. Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Jeg flytta til Oslo, som var omtrent så langt hjemmefra jeg
kom meg, og startet på mitt nye liv - som ung, (nesten) åpen
homofil. Har aldri følt meg så levende før, så virkelig som
person - dette er hvem jeg er, hvorfor har jeg skjult det i
alle år? Heldigvis har jeg masse gode venner i byen, i
tillegg til alle de nye jeg har fått... Har hatt det så
sinnsykt gøy de siste månedene, har opplevd en helt ny
verden!

Men tilbake til poenget her... :) Det har seg slik at jeg
har verdens beste storesøster, som alltid er der for å
trøste og ordne opp i ting... Jeg har fortvilt prøvd å
snakke med foreldrene mine i lang tid, men har aldri klart å
si ordene. Hver gang jeg har prøvd, har det liksom kommet
opp en sperre. En mental blokk som nekter meg å si rett ut
at jeg er homofil. Tror det hadde noe med at jeg ikke ville
såre eller skuffe dem på noen måte. Og her kommer storesøss
inn i bildet! Hun tilbød seg å snakke med dem, og det sa
jeg etterhvert ja til... Nå har hun ventet på den rette
anledningen i over en måned, og i går natt kom den. Det tok
fryktlig mye av henne å si det, det vet jeg. Og jeg vil
alltid være takknemlig for at hun tok det ansvaret på seg...

Pappa ble knust... Det var et totalt sjokk for han, det var
ikke noe han kunne forestille seg en gang. Han tok det
veldig tungt, men han har latt meg skjønne at han er like
glad i meg uansett... Mamma taklet det fullstendig
eksemplarisk. Text-book, faktisk. Hun kunne ikke tatt det
bedre, noe som gjorde meg helt paff. Vi har ikke alltid
hatt det nærmeste forholdet, så at hun skulle vise slik
forståelse nå, kom virkelig som et sjokk... eller kanskje
mer som en positiv overraskelse. Mamma skulle hvertfall
snakke mer med pappa, og hjelpe han gjennom dette, og hun
lovde meg at alt kom til å ordne seg.

Det har skjedd så sinnsykt mye de siste dagene, alt bare
surrer rundt i hodet mitt og lager kaos i tankegangen.
Sliter litt med å fokusere på jobben! Godt jeg ikke er
hjernekirurg... :) Men nå er hvertfall det hittil største
problemet i livet mitt ordnet opp i, og alt er bare fryd og
gammen.

_MEN_ HVOR I HELVETTE FINNER MAN EN FLOTT TYPE?


- har sjekka på London, fant han ikke der... ;)-


Lucky


Ad:2
Want some cocktail tips? Try some drinks recipes over here