Little Girl

Endelig!

Nå er det snart et år siden jeg solgte deg min venn, og
gjett om jeg angrer nå som sommeren er i anmarsj...

Vi hadde mange fine turer sammen, vi hadde mange fine
stunder, nå vet jeg ikke hvordan du har det engang...

Jeg kjøpte deg som 8 mnd gammel, da du elsket å springe
rundt på beite og leke med Tia, din stallkamerat.
Da var du ganske uhåndterlig samt kronisk syk med alvorlige
diarre anfall... Men jeg ble jo glad i deg for det jenta
mi..I begynnelsen gikk vi lange turer i skog og mark, kunne
stå timesvis å bare kose og stelle med deg og det virket
som du elsket hvert minutt jeg brukte av min tid på å være
sammen med deg...

Jeg red deg inn selv, fikk litt hjelp når jeg/vi trengte
det men ellers gjore jeg alt selv, sammen med deg...

Så kom den skjebnesvangre tiden, som ødela livet vi hadde
sammen...
Min xsamboer var ikkeno snill, og det gikk utover min
kapasitet ovenfor deg.. Så ble han satt inn og jeg på bar
bakke, måtte flytte hjem til mine foreldre og sende deg
vekk til den første og beste som meldte sin interesse...
Fikk meg jo ny jobb, godt betalt var den også og endelig
kunne jeg gi deg den livskvaliteten du var vandt til
igjen...
2 måneder etter at du dro fikk jeg deg endelig tilbake
igjen, men du var så annerledes, du var likssom ikke jenta
mi lenger! Du var blitt frekk, uoppdragen, skvetten og
ugjærlig... Og alle kunnskaper vi to hadde jobbet så hardt
for at du skulle oppnå var som en tørt løv i vinden: blåst
langt vekk....

Prøvde å begynne på nytt men motivasjonen og engasjementet
og gleden ved å ri deg var ikke den samme lenger.. Du var
sur og grinete og ville gå dine egne veier.. Hvor jeg ikke
fikk plass lenger...
Trodde du trengte deg en ferie og ga deg 4 uker på gress
hvor du kunne slappe av og nyte sommeren sammen med dine
firbente venner og spise så mye du orker når du ville det..
Men akk, etter en måned da jeg hentet deg igjen og skulle
ri var det nesten det samme igjen. Du hadde dog blitt litt
roligere, men ikke den samme hesten jeg delte de 5 beste
årene av mitt liv med som jeg hadde ubetinget tillitt til
og som hadde like mye tillitt til meg.. du stolte rett og
slett ikke på mennesker lenger og jeg skulle så gjerne likt
å visst hvorfor! Du var jo så folke kjær, og rolig.Så
energisk og kontrollert... hvor tok du veien?

Det var da jeg mistet litt interessen for deg, det var
ingen glede i dine øyne lenger, alt virket som et ork og
mas for deg, da ble det ikkenoe trivelig lenger..
Så jeg lot deg stå på beite igjen og bare være der.. Helt
til den dagen jeg solgte deg! Det var med tungt hjerte og
tårevåte øyne jeg gav deg den siste gulroten, siste
vennlige klappen på halsen, siste gode orda..
Vet ikke om du husker meg engang...Men du lever i mitt
hjerte i min anger og samvittighet hver eneste dag! Aldri
vil jeg få en slik hest igjen, det vi hadde var spesiellt...

Nå, et år senere er hele mitt liv annerledes...
Jeg har flyttet ganske langt unna, bor i en leilighet med
hunden og marsvina mine, men selv om det er godt selskap i
de, vil de aldri kompensere for deg!
Jeg har begynt å ri igjen, selv om det tok meg lang tid å
komme over tapet av deg. Har ei lita hoppe på rideskolen
jeg rir fast to dager i uka, hun er sprek, villig og
snill... Som du var, jeg kan se de rampete øynene dine i
blikket hennes... Og det er virkelig godt å være sammen med
henne selv om det bare er noen få timer i uka!

Denne sommeren får jeg kjøpt meg småbruk og da skulle du
vært med! Dessverre gjore "mamma" noe forferdelig dumt og
nå er det ingen vei tilbake...

Du er alltid i mitt hjerte vennen! Ingen vil kunne ta din
plass..

Savner deg!

*sunflower*