Morethe

Confusia`s betroelser
2001-04-22 23:24:46 (UTC)

-

Så er minnetunda over,- og vel så det...
D endte med at vi dro alle 4. Og vi er begge (voksne) glade
for det, i ettertid. Vanskelig å skulle diskutere med en
mann man er glad i om ting man er uenig om i en
sorgsituasjon. Hvor ligger min "fokus"? Ikke lett å støtte
Gemalen samtidig som jeg må tenke på hva som er fornuftig
og riktig for små-gutta! Har kommet fram til at jeg er det
som må tenke fornuft på vegne av de små, kan ikke forvente
det av Gemalen akkurat nå. Han faller tilbake i de utrolig
lite morsomme vanene han har hjemmefra. Skåne og fortrenge.
Er jo ikke bra... spør du meg. Livet er bare litt for tøft,-
for voksne og barn! Akkurat nå er det jeg som må være
fornuftig i forhold til ungene.
Vel,- minnestunda var fin og trist. Svigertaiger`n lå så
rolig (-ikke så rart... (ironi)) i kista si. Det så
virkelig ut som hun hadde funnet "roa". Var like gul som
sist jeg så henne, men alle ansikts-trekken var avslappa.
Stemninga var trist, men rolig. Ikke noe hysterisk gråt
eller panikk for å se et dødt menneske fra noen.
Jeg grua meg veeeeeeeldig. Har sterke minne fra når min
mormor døde for snart 9 år siden, helt uventa. Det var
første gang jeg så et dødt menneske. Hun døde av slag, og
var litt blå i halve ansiktet. Og de hadde brukt oudder på
henne.. så ikke ut som min mormor som ALDRI brukte sminke!
Gjett om jeg brøt sammen ved kist?! Nesten som Dynastiet
eller no`sånt.
Sånn var det i allefall ikke denne gangen. Alle gråt,- men
på en rolig (østlandsk) måte. Bare jeg som gråt og gråt og
var uttaførr alt. Rart å se et menneske man kjenne bare
ligge der og ikke puste mer, rart å stryke et kaldt og
stivt kinn.. Svigerinna mi er fantastisk! Hun fikk oss til
å stå sammen om kista og synge "farmor-sangen" (Jeg vet en
deilig have) Alle de 5 barnebarna sang med,- minsten med
egen tekst og melodi.. Rørende. Etterpå tok vi hverandre i
hendene og ba Fader Vår. Utrolig fin bønn. Barnetroen kom
og tok meg med storm på. Dama er prest, og vet fra jobben
mye om hva som funker. Men i denne situasjonen er hun jo
mest menneske og datter og mor, mne hun imornerer meg med
tanker og handlinger. Utrlog for en styrke hun har,- i
llefall tilsynelatende.. Vet at hun inners inne føler seg
helt fortapt, men hun finner en slags trøst alikevel.
Hun er et utrolig menneske. Skulle ønske hun kunne/ville/
turdte å vise verden hva hun virkelig er. Hun fortjener en
respekt og kjærlighet fra sin medmennesker som ikke er der
for at hun er prest, men fordi hun er et UTROLIG FINT
(med)menneske. Hun betyr så mye for meg :-)

Ojojojoj,- dette blir langt. Gidder noen å lese? Godt å
skrive i allefall.

Tror vi/jeg har fått til noe riktig i forhold til
eldstemann angående livet og døden. Hør dette;
I minnestunda kom en neste-onkel og sa til Simen:
"se på Farmor, det der ut om hun sover" Hvorpå guttungen
svarer; "Nei, hu sover ikke. Hu er død, skjønner`u. Huden
er kald fordi hjerte ikke virker mer, og lungene ikke kan
puste mer, onkel Kjell."
Tror vi har gitt ham et veldig håndfast forhold til
forkjellen mellom å være død og å være levende. D tror jeg
er viktig. Minsten er derimot helt bare ufortående på en
måte. "Itte dråte mer, mamma" og styke bort tårene mine...
og mens alle stod rundt kista sa han: "Se,- "Sarmor" såve?"
Trodde Sivertaiger`ns nærmste vennide skulle bryte sammen
da, men hun tok seg (selvsagt) sammen (er jo ikke
nordlening, akkurat..)
Samtidig har guttungen slutta å gå til soveromdøra og rope
på henne. Tror han på en måte forstår at hun er borte fra
denne verden.

Jeg sliter med alt det fæle og ekle jeg har sagt,- og
tenkt, om henne. Men man skal jo ikke være på bølgelende
med ethvert menneske selv om vedkommende er død?
Probøemet er jo at man ikke kan skvære opp mer.
HUSK DET, ALLE SOM GIDDER Å LESE;
Spør,"mein" og tenk på alt som er viktig mens tia er der!!
Det kan bli borte før du vet ord av det!!!
Føler en trøst og aksept i at Svigertaiger`n ba meg ta vare
på mine 3 gutter og Svigerfar siste gang jeg snakka med
henne. Kanskje hun innerst inne mente jeg var tilliten
verdig?
Synes så synd på Svigerfar at jeg ikke vet hva jeg skal
gjøre. Stakkars mann, han har mista "kjæresten sin" gjennom
47 år. Håper noen kan si det om meg når jeg dør...


Gruer meg vvveldig til begravelsen på onsdag. Tror d blir
vanskelig. Fryktelig glad for at super-søstra mi ( henne må
jeg fortelle om senere; verdens vakraste jente; utenpå og
inni er hun virkelig :-)) kommer for oss. Begge gutta er så
trygge på henne.

Tenker maaaaaaaaaase på ei super venninde som sliter med
sine egne tanker, der hun sitter.. Du tenker rett inni
sjela di! Om noen synes det er urettferdig, så må de bare
det..Du har levd så lenge på en illusjon og tatt hensyn til
dine egne edle motiver angående barn/far. På tide at noen
tenker på deg. Bare så synd at ikke de virkelig viktige
menneskene i ditt liv liv (ref: din ex.mann, som er en
flott mann,- jeg er enig i det...) kan se at det er på tide
at dine behov blir synliggjordt. Du er fortapt både
personlig og økonomisk sånn som livet er nå.

Gleder meg ellers over å lese "read your mind..."s
ustyrtelige betraktninger om livet! Håper vi kan treffes
en gang :-)

Ønsk meg lykke til.... skriver senere og setter pris på
alle tilbakemeldiger (også de kritiske!)





Ad: